Den glemte bestemmelsen
Blant de tre korrupsjonsbestemmelsene i Straffeloven er § 389 om påvirkningshandel den som oftest overses – både av allmennheten og av aktører i nærings- og samfunnslivet. Mens §§ 387 og 388 om korrupsjon og grov korrupsjon er relativt godt kjent, er påvirkningshandel en bestemmelse mange ikke vet eksisterer. Det er et problem, fordi overtredelse kan medføre inntil 3 års fengsel.
Hva er påvirkningshandel?
Påvirkningshandel etter § 389 retter seg mot situasjoner der noen betaler – eller mottar betaling – for å påvirke utøvelsen av en stilling, et verv eller et oppdrag. Den sentrale forskjellen fra ordinær korrupsjon etter § 387 er at betalingen ikke nødvendigvis skjer direkte til personen som innehar stillingen – den kan skje til en mellommann.
Med andre ord: dersom du betaler noen for å «ta en telefon» til en beslutningstaker, eller for å «bruke sine kontakter» slik at en sak går din vei, er du i faresonen for straff etter § 389 – uavhengig av om mellommannen faktisk har innflytelse over beslutningstakeren.
Viktige kjennetegn ved § 389
- Ingen krav om faktisk innflytelse: Det er ikke et vilkår at mellommannen faktisk klarer å påvirke beslutningen. Det er tilstrekkelig at fordelen gis for å påvirke.
- Gjelder begge parter: Både den som betaler og den som mottar betaling for å påvirke er straffbare.
- Mellommann rammes direkte: Den som påtar seg å «ordne ting» mot betaling, er selv straffbar – selv om vedkommende ikke har formell tilknytning til beslutningsorganet.
- Utilbørlighetskravet gjelder: Som i § 387 må fordelen være «utilbørlig». Normal politisk lobbyvirksomhet er ikke straffbar påvirkningshandel.
Grensen mot lovlig lobbyisme
Lobbyisme – det å forsøke å påvirke politiske og administrative beslutninger – er lovlig og utgjør en viktig del av demokratiet. Grensen mot straffbar påvirkningshandel er knyttet til om det betales en utilbørlig fordel for å utøve denne påvirkningsvirksomheten.
En interesseorganisasjon som ansetter en kommunikasjonsdirektør for å drive åpen og transparent påvirkningsarbeid overfor Stortinget, driver lovlig lobbyisme. Et selskap som betaler en konsulent 500 000 kr «under bordet» for å sørge for at selskapets anbud vinner en statlig kontrakt gjennom kontakter i departementet, er derimot påvirkningshandel.
Praktiske eksempler på påvirkningshandel
Eksempel 1: «Bare ta en telefon»
En eiendomsutvikler ønsker at en reguleringsplan skal behandles raskere. Han tilbyr en bekjent som har gått på school med kommunalsjefen, 50 000 kr for å «ta en telefon og si ett godt ord». Bekjenten aksepterer. Begge er nå i faresonen for straffansvar etter § 389 – uavhengig av om telefonen faktisk ble tatt, eller om den hadde noen effekt.
Eksempel 2: Kickback til montasjeleder
En leverandør av industrielt utstyr inngår en avtale med en montasjeleder hos en stor industribedrift. Montasjelederen har en uformell påvirkningsrolle overfor de som beslutter innkjøp. Avtalen går ut på at montasjelederen mottar 3 % av kontraktsverdien for hvert anbud der leverandøren vinner. Dette er både korrupsjon (§ 387) og påvirkningshandel (§ 389), avhengig av montasjlederens formelle rolle.
Eksempel 3: Konsulenten med «gode kontakter»
Et utenlandsk selskap ønsker en kontrakt med den norske stat. De kontakter en norsk konsulent som påstår å ha gode kontakter i det aktuelle departementet, og betaler ham 200 000 kr for å «bruke sine nettverk». Konsulenten er ikke offentlig ansatt. Likevel begår begge parter påvirkningshandel etter § 389.
Hva skiller påvirkningshandel fra bestikkelse?
I ordinær korrupsjon (§ 387) er det en direkte transaksjon mellom den som gir og den offentlige/private tjenestemann som mottar fordelen. I påvirkningshandel (§ 389) er koblingen indirekte: fordelen betales til en mellommann som lover å påvirke noen i en stilling. Det er nettopp mellommannsstrukturen som gjør § 389 til en selvstendig bestemmelse.
Oppsummering
Påvirkningshandel er ikke et juridisk kuriosum – det er en reell risiko for alle som opererer i grensesnittet mellom privat interesse og offentlig myndighetsutøvelse. Neste gang noen tilbyr seg å «ordne» noe mot betaling, eller du vurderer å betale noen for å «bruke sine kontakter», bør du tenke på § 389. Intensjonen om å påvirke er nok – det kreves ikke at det faktisk virker.